Det er en politisk målsetning at vi i Arendal skal kjøre mindre bil. Buss og sykkel skal brukes istedenfor. Blant annet skal parkeringsavgift rundt alle kommunale bygg redusere bilbruk. Min fortid er den fremtiden politikere ønsker for oss i Arendal (bortsett fra Frp). Den gangen jeg bodde i Oslo var jeg avhengig av kollektivt og sykkel for å komme meg fram. Jeg vet hvor mye bedre livet er for oss som kan bruke bil når vi ønsker det.
I Oslo hadde jeg 40 minutter reisevei til en jobb og 1.5 timer til en annen, som begge lå i relativ nær geografisk avstand. På et nytt sted med bil brukte jeg kun 10 minutter til arbeid, som kunne kombineres med praktiske gjøremål. Det kan jeg takke bilen for. Jeg kan ramse opp eksempler til det kjedsommelige for hvordan bil overgår sykkel og buss. Bilen fungerer bedre for folk i distriktene, enn det kollektivt gjør i Oslo. Det til tross for at Oslo er en storby med mange stordriftsfordeler. Det er i tillegg større avstand i distriktene, men likevel gjør bil det enklere å komme seg frem. Arendal har derimot like mange innbyggere som bydel Sagene i Oslo, men fordelt på et større areal. Derfor er det lite sannsynlig at vi får et bedre kollektivt tilbud enn Oslo. Samtidig har vi plassen de mangler i Oslo. Vi har andre muligheter enn i storbyen og andre utfordringer. Dermed burde Arendal klare å lage en egen transport politikk tilpasset våre behov, fremfor å kopiere en infrastrukturpakke hentet fra storbyer rundtomkring i Europa.
Det er ikke slik at politikere nekter folk å kjøre bil eller forbyr bilbruk. Det er mulig å kjøre bil rent teknisk i Oslo. Det er for eksempel slik at den samme reiseveien varer omtrent 15 til 20 minutter uten kø og 2-3 timer i rushtrafikken. Blant annet derfor blir kollektivt det eneste reelle transportmiddelet. Arendal innfører løsninger tilsvarende større byer som Oslo. Vi utbedrer ikke veiene, til tross for økt behov. Det bygges istedenfor sykkelstier og vi betaler mer for økte subsidier av buss. Busslommene fjernes, slik at bussene kommer raskere frem. Ombygging av busslommer er dyrt og sinker all annen trafikk. Arendal kommune har foreslått parkeringsavgift rundt alle kommunale bygg i sin økonomi plan. I en fremtidig byutviklingsavtale må Arendal forplikte seg til å stoppe veksten i biltransporten, i bytte mot at vi får flere statlige midler. Et tiltak i den sammenhengen blir bompenger rundt Arendal for å subsidiere buss og sykkel. Denne avtalen har enda ikke blitt vedtatt, men med kommunens nåværende økonomi og transportpolitikk, virker det som en sannsynlig fremtidig løsning. Det jeg har nevnt er noen av flere tiltak. Målsetningen med denne typen løsninger er å gjøre bil så dyrt og vanskelig å bruke at vi «velger» buss og sykkel.
Det finnes ny bilteknologi som er på vei. Flere har allerede stiftet kjennskap med elbilen og det er en teknologi som fortsatt er under utvikling. Det finnes kanskje andre teknologier som viser seg å fungere bedre enn elbilen i fremtiden. Uansett løsning går utviklingen innen potensielle levedyktige og klimavennlige løsninger for bilkjøring stadig fremover. Skal vi redusere folk sin velstand bør det være gode grunner til det. Panikk eller hastverksløsninger håper jeg at vi kan unngå.
Arendal har mange andre utfordringer i dag. For eksempel venter vi en dobling av omsorgsbehovet frem mot 2040 og mange står allerede i kø. Min anbefaling vil være å prioritere disse sakene fremfor og sloss mot vanlige folk sin bilkjøring. Jeg håper våre stortingspolitikere kan tilrettelegge for en mer bilvennlig politikk. Det å fjerne kravet om nullvekst i biltrafikk i byvekstavtalen er en god start. Storbypolitikk passer ikke for mindre steder og det bør det settes en stopper for.
Budsjettet er det viktigste redskapet i kommunepolitikken. Det er pengene i budsjettet som setter grenser, men også realiserer den politikken vi ønsker. Partienes valgprogram har ideer som øker kommunens kostnader. Lokalavisa og interessegrupper presser på for at kommunen skal bruke mer. Staten overfører flere oppgaver til kommunene, som gjør at det finnes få midler til annet en «statlige» lovpålagte oppgaver. Det burde ikke være så stor avstand mellom valgkamp og virkeligheten.
Et tradisjonelt avisoppslag skal tale de svakes sak. Det er ikke galt i seg selv. Det å sette søkelys på en person eller en gruppe kan føre til at de får mer penger. Det som ikke kommer frem, er hvem eller hva den omprioriteringen skal gå på bekostning av eller hvordan finansieres. Ressursene er ikke uendelige og får noen mer, betyr det normalt at andre får mindre. Dyktige interessegrupper er flinke til å få mest. Tabloide nyhetsoppslag presser på for økt pengebruk og omprioriteringer til de som får medias oppmerksomhet. Når kommunen må ta konsekvensene av flere år med kortsiktige økonomiske valg, taper alle.
Det er ikke vanskelig å lage enkle overslag som viser at partiprogram er urealistiske. Flere av kostnadene tilknyttet skolen og helsehus finner vi ved å søke på nett. Flere andre typer partiløfter blir formulert som å styrke eller forbedre en eller annen tjeneste. Men skal vi for eksempel styrke ergo- og fysioterapeuttjenesten, må vi ansette flere mennesker. Ifølge SSB er gjennomsnittslønna i Norge 881 000 kroner per år, slik at bare den løsningen kan påføre kommunen flere millioner i økte kostnader. Samtidig vil en ansettelse bringe med seg ekstrakostnader i form av materiell, bygningsmasse med mer. Derfor vil den reelle kostnaden per ansatt bli høyere enn 881 tusen kroner. Kommunen har behov for å kutte kostnader, mens partiene foreslår store økninger. Jeg synes det var rart at det ikke ble stilt et kritisk søkelys i valgkampen for hvordan en fattig kommune som Arendal skulle finansiere dyre valgløfter.
Harald Danielsen skrev i et avisinnlegg at de statlige reguleringene gir liten handlingsfrihet i lokalpolitikken. Det står også i kontrast til mange kommunepolitikere som har dyre visjoner for Arendal kommune. For alle partiene er skole og omsorg viktig. Flere nye kommunale gjøremål går på bekostning av skole og omsorg. Det kan bli en stor overgang for en lokalpolitiker å ta innover seg den realiteten at det lokale selvstyret er begrenset. Samtidig må mye av kommunens frie midler gå til lovpålagte oppgaver, slik at det også setter en grense for den lokalpolitiske handlefriheten.
Staten pålegger kommunene flere nye oppgaver, blant annet i samhandlingsreformen. Arendal kommune overtar pasienter fra sykehus, som gjør at kommunen må reservere institusjonsplasser til disse pasientene. Vi har allerede i dag for få slike plasser. Staten legger også opp til en bypakkeløsning som i praksis tvinger kommuner til å innføre bompenger for å finansiere sykkelstier og busstransport. Vokser Arendal i fremtiden har vi trolig ikke råd til noe annet enn bom, buss og sykkel.
Vi hadde en valgkamp preget av visjoner og mange dyre løfter. Etter valget har det meste dreid seg om å kutte i de kommunale tjenestene. I større grad bør det være et samsvar mellom politiske løfter og det som er realiserbart. Når det stilles få kritiske spørsmål til urealistisk politikk, må vi kanskje forvente mange løfter og lite realisme neste valg også.
Kommunalsjefen for helsetjenestene påpeker i et leserinnlegg at vi ikke kan bruke ressurser vi ikke har. Videre blir det skrevet at vi har rom for å tilby nok langdtidsplasser i nær fremtid. Fra i dag og frem til 2040 vil antallet eldre over 80 år øke fra noe over 2000 til omtrent 4600 i 2040. Det vil veldig sannsynlig bety et omfattende økt omsorgsbehov. Er dette også definert som innen nær fremtid? Jeg er en nysgjerrig skeptiker til hvordan Arendal kommune har tenkt å løse dette innen trange budsjettrammer. Hvis det ikke finnes veldig gode svar, bør lokalpolitikere be staten om mer hjelp.
Det ble forklart at mye kan løses med venstreforskyvning i den såkalte innsatstrappen. Det betyr i praksis at omsorgen utføres hjemme eller i en omsorgsbolig. Uansett hvor stellet blir gjort krever det mer personell og utstyr når folk blir sykere. Fra min egen erfaring i helsevesen er sykehjem en langt mer effektiv måte å drive omsorg på. Institusjonene gir stordriftsfordeler og har normalt mer en funksjonell bygningsutforming som forenkler arbeidet. Når det blir færre ansatte som skal løse flere og tyngre omsorgsoppgaver, lurer jeg på hvilke boformer som kan løse det mer effektivt enn et sykehjem/helsehus?
I det nåværende statsbudsjettet ble det bevilget 31 milliarder for å møte de særegne behovene tilknyttet en ekstra stor flyktningstrøm. Det skyldes at en arbeidskrevende type utfordring trenger mennesker, penger og materiell. Hvis Arendal kommune skal klare noe liknende, med budsjettkutt fremfor økte midler er det veldig imponerende.
Det å ta ansvar for egen helse kan ha en forebyggende effekt. Utover å gi mennesker et bedre liv, kan det også spare helsetjenesten for kostnader og arbeidsoppgaver. Det er selvfølgelig tre problemer med selve tjenesten. Den koster penger, krever personell og at flere mennesker trolig uansett ikke tar ansvar for egen helse. Til tross for at et slikt tiltak trolig vil ha en positiv helseeffekt vil det mest sannsynlig kun begrense veksten av omsorgsbehovet.
Fastlegetjenesten fungerer ikke som den skal. Utviklingshemmede og eldre står i kø for å få relevant helsehjelp. Tidligere ble det blant annet planlagt å bygge et helsehus for å bøte på noe av denne situasjonen, men i dagens virkelighet blir det vanskelig å finansiere. Det tyder på at offentlig planlegging kan slå feil.
Vi trenger også mer helsepersonell. Det er viktig å jobbe for å finne løsninger på sikt som gjør at vi utdanner folk til de jobbene vi trenger og mindre av det ikke det er behov for slik som eksempelvis statsvitenskap. Det at Agder fylkeskommune i dag satser på mer yrkesrettet utdanning er bra. Vi trenger flere helsearbeidere og må ha hjelp fra fylkeskommunen og staten.
Jeg synes det er positivt at det finnes muligheter for å lage nok langtidsplasser på kort sikt innen det nåværende tilbudet. Fastlegeordningen er et eksempel på feilslått offentlig planlegging. Jeg har stor forståelse for at vi ikke kan bruke ressurser vi ikke har. Likevel, det kommer en eldrebølge og for meg virker det rart hvis det skal skje innenfor rammen av trange kommunale budsjetter.
Agderposten har skrevet om en eldreomsorg som er firkantet, vedtaksorientert og lite tilpasset pasientene. Jeg kjenner meg igjen i de beskrivelsene fra den gangen jeg selv var syk. Helsepersonell forstod hvilken hjelp jeg trengte. Jeg fikk likevel ikke relevant helsehjelp siden behovene mine ikke sammenfalt med de gjeldene lovene og forskriftene. Systemet er videre overbelastet med trolig flere krav og rettigheter enn ressurser. Det å håndtere et rettighetsbasert system krevde mye arbeid, som ikke passet meg bra dengangen jeg var syk.
Systemet er ikke bare tungvint for brukere, men ofte ansatte også. Jeg har hatt jobber veldig mange steder i privat og etter hvert flere steder innen helse. Basert på min egen erfaring er det vanskeligere å utføre en jobb i det offentlige av flere årsaker. Arbeidet er regulert, organisasjonen er hiarkisk, det vedtas ofte totalt urealistiske arbeidsplaner og flere utenifra tar detaljerte beslutninger om hvordan jobben skal utføres.
En av årsakene til at jeg engasjerte meg i politikken er frustrasjon over det jeg har opplevd i helsevesenet. Jeg ønsker en enklere arbeidsdag for ansatte. Enkle arbeidsoppgaver bør være lettest mulig å løse. Vanskelig arbeid bør gjøres minst mulig komplisert. Hvis det ikke er en sammenheng mellom oppgaver og ansatte må vi enten få flere ansatte eller vurdere om vi kan redusere jobbmengden. Sliter en barnehage, omsorgsbolig eller skole med å løse deres nåværende arbeidsoppgaver, bør vi ikke pålegge dem mer jobb. Derimot vurdere om de kan få mindre å gjøre eller ansette flere. Alle som sitter i bystyret bør sette seg godt inn i de sakene som behandles, slik at det blir tatt gjennomtenkte beslutninger. Finnes det kommunale reguleringer som kompliserer arbeidet bør de fjernes. Kommunen bør drives slik at vi ikke hele tiden må foreta kutt og utsette brukere, samt ansatte for jevnlig ustabilitet. Det er viktig å gjøre vår jobb som politiker best mulig, slik at andre kan få gjort sitt arbeid.
Det er enkelt å sitte på et møterom å vedta hva andre skal gjøre. Derfor er jeg opptatt av at politikere må sørge for en politikk som fungerer i virkeligheten. Hva er egentlig helsevesenet? Det er først og fremst de som jobber der hver dag. Arendal Høyre har programfestet «Høyre vil tilrettelegge for mindre byråkrati, fjerne tidstyver og gjøre hverdagen enklere for de ansatte.» Det er noe som bør følges opp.
Dengangen jeg var i 20 årene synes jeg padling virket kjedelig. Men nå i 40 årene er det en fin måte å både oppleve sjøen på og samtidig få trening. Det er deilig å komme så nærme sjøen og Arendal er et elderado for padlere. Hav, elv, holmer og masse ulike vakre sørlandske idyll steder å oppleve. Samtidig er det sel og annet dyreliv som er der i havet. Et eller annet veldig stort dukket opp muligens opp litt for nærme kajakken, for noen dager siden.
For 1000 kroner året får jeg tilgang til alle kajakkene og treningsrommet i Arendal kajakklubb. Det er er en hobby vi får trening av uten å tenke på at det er det vi gjør.
En liten video fra min første action kamera video. Jeg advarer, siden det er lite action der. Mer ro og idyll.
Helse og oppvekst er to sentrale oppgaver som kommunen har ansvar for. Jeg har selv erfart fra ulike jobber innen helse, hvor mye det betyr for brukere og pårørende at kommunen leverer. Dette krever mye ressurser i form av ansatte og penger.
Utover de lovpålagte oppgavene står Arendal kommune relativt fritt til hvordan skattepengene benyttes. Arendal bruker allerede noe i underkant av 70 prosent av budsjettet på helse og oppvekst. Skal vi likevel kunne gi et godt tilbud er det viktig at kommunen ikke påtar seg for mye utover sine basisoppgaver.
Fastlegeordningen fungerer ikke lengre og det blir mange flere eldre i fremtiden. Det gjør at kommunen har store uløste utfordringer innen helse i dag og vil ha enda flere i fremtiden. Skal vi gi et bra nok helsetilbud trenger vi mer personell og tilstrekkelige antall relevante omsorgsplasser. Arendal må prioritere å løse dette. Vi må også ha mer statlig støtte for å møte de økende behovene som vil komme innen eldreomsorgen.
Det at vi prioriterer viktige basisoppgaver betyr ikke at vi skal kutte ut alt annet. Arendal kommune har lavere inntekt i forhold til sammenlignbare kommuner. Det er enklere å levere gode tjenester til innbyggerne i en rik enn en fattig kommune. Derfor vil det være nødvendig at Arendal bidrar til kommune og næringsutvikling. Det kan på sikt gi kommunen økte inntekter.
Vi må prioritere det viktigste først. Vi må legge press på nasjonale myndigheter for å gi Arendal hjelp til å møte den kommende eldrebølgen. Satse på en kommune og næringsutvikling som gir økte inntekter. Arbeide for et best mulig sykehustilbud i Arendal.
Agderposten og SV etterlyste bemanningsnorm. Forslaget har til hensikt å hindre underbemanning i helsetjenesten. Til tross for at hensikten er god, løser ikke flere lover og forskrifter hovedproblemet i helsesektoren, mangel på personell og økonomi.
Når det hele tiden utformes flere krav, rettigheter og andre reguleringer, fører det til kostnader. Når de kostnadene er høyere enn disponible ressurser, blir det dermed ikke mulig å oppfylle alle lovvedtakene. I den sammenhengen må brukere kjempe for krav og rettigheter de allerede har. I den kampen taper ofte de som trenger det mest.
Problemet med en bemanningsnorm er at menneskers behov er varierte. I noen tilfeller kan vi trenge mye helsepersonell per bruker, mens i andre færre. En lov er generell, mens en brukers behov unike. Det som er en fare med et stadig mer lovregulert helsevesen er at det tilbys helsehjelp basert på hva loven sier fremfor hva vi trenger.
Vi har begrenset tilgang på personell og delvis økonomi. Vi bruker mange milliarder på å utdanne helsepersonell. De som vet best hvordan vi kan hjelpe en pasient er ikke en byråkrat, en lov eller politiker. Det er derimot de som omgås pasientene hver eneste dag.
Jeg ønsker derimot mer fleksibilitet. Ressursene bør mer fleksibelt og tilpasses brukers behov.
Vi må fortsette å bore og lete etter olje og gass. Equinor alene hadde et overskudd større enn de norske pensjonsutbetalingene i fjor. Oljepenger gjør det lettere å finansiere et helsevesen. Mange av dagens grønne bedrifter lever av oljesubsidier.
Istedenfor å vedta enda flere reguleringer, bør vi heller se på muligheten til å fjerne unødvendige regelverk. Mer fleksibilitet bør gjøre det enklere å tilpasse tjenesten til brukernes reelle behov. Det er videre mulig å redusere bruk av knappe ressurser på lovpålagte oppgaver som ikke tjener noen hensikt. Derimot bruke de knappe ressursene der det trengs.
Politikk er dreier seg om prioritering, men også ta hensyn flere forhold samtidig. Arendal kommune vil få store utfordringer i fremtiden med mange flere eldre. Vi må bygge ut Helsehus på Saltrød for å gjøre noe med dagens ventelister og det er et minimum for å møte fremtidens behov.
Grunnlaget for å leve et godt liv skapes i oppveksten. Det å tilrettelegge for en god oppvekst bør være viktig. Det er bra for at folk skal leve et godt liv og et godt samfunn avhenger av funksjonelle mennesker. Jeg jobber til daglig med rus og psykiatri. Det vil ha vært fantastisk om vi kan gi folk en annen fremtid en akkurat det.
Næringslivet skaper verdier og arbeidsplasser. Særlig for Arendals del ligger vi under landsgjennomsnittet for kommunene inntektsmessig. Økte kommunale inntekter gir økt kommunal velferd. For Arendal blir det viktig at Morrow lykkes.
