Hvorfor vil ikke Rødt i Arendal prioritere gode omsorgstjenester og et godt kommunalt tilbud til unge i Arendal?

Rødts Lætif Akber etterlyser et svar fra Arendal Høyre på et leserinnlegg jeg skrev. Agderposten signerte leserinnlegget mitt med Arendal Høyre, uten mitt samtykke. Det jeg skrev representerer min mening og ingen andres. Uavhengig hvem som mener hva, burde det være ganske naturlig å prioritere basistjenestene i kommunen. Det burde alle politikere klare å samle seg om.

Arendal har enorme utfordringer innen helsesektoren og unge som trenger oppfølgning. Det som undrer meg er hvorfor Rødt ikke prioriterer tiltak som hjelper dem? Det å si ja til alt er et valg også. Hvis kommunen tar på seg flere nye oppgaver, blir det mindre til skole og helse. Slik jeg kjenner Rødt er dere et parti som er opptatt av gode kår for unge og et bra omsorgstilbud i kommunen.

Mine erfaringer fra et veldig variert arbeidsliv er at mye fungerer bedre med en ledelse som tar realistiske prioriteringer og valg.  En god visjonær person kommer til månen ved å bygge en romrakett. En dårlig visjonær drømmer om månen og etterlater astronautene med en trehjulssykkel. Mine opplevelser med det offentlige er at det er mange visjoner og lite substans.

I miljøplanen legges det opp til at det skal brukes tid og penger på transportløsninger folk ikke vil ha. Folk velger normalt sett bil og det burde tilrettelegges for det. Jeg har inntrykk av at Rødt ønsker å tale folk sin sak og sånn sett burde dere lytte til innbyggerne i denne saken også. Samtidig påpekte jeg at det er lite klokt å bruke penger på noe vi bruker lite.

Jeg synes det er underlig at ikke Rødt vil prioritere unge og helse. Det virker rart at dere ønsker å overkjøre folk sine ønsker og behov. Hva er poenget med å vedta en miljøplan som ikke er realistisk, påfører kommunen enda flere oppgaver og kostnader? Det kan gå på bekostning av viktige saker, jeg vet dere bryr dere om.

Tore Kristian Oland

Arendal

Hvorfor prioriterer fattige Arendal kommune å bruke penger på en miljøplan?

Arendal kommune skal vedta en lokal miljøplan 16. oktober med forslag til en rekke kostbare lokale tiltak. Det er et edelt motiv, men hvor riktig er det av en kommune på vei mot Robek lista å prioritere denne typen handlinger?

Arendal kommune har en formidabel gjeld på over 5 milliarder og styrer mot et underskudd rundt omkring 165 millioner. Samtidig har Arendal et voksende behov innen omsorg og hadde som mål å starte byggingen av nytt helsehus/sykehjem på Saltrød i 2020. Så langt har kommunen lyktes med å legge ned Solhaug sykehjem. Det har blitt pratet mye om tidlig innsats for unge, men ifølge Agderposten vurderes det derimot å fjerne tilbudet for ungdom på Stølsviga.

I miljøplanen foreslås det spesifikke pålegg for hvordan bygninger skal bygges, det stilles krav om at gangfelt skal prioriteres fremfor bil, bussen skal frem på bekostning av bil (det kan blant annet skje ved å fjerne busslommer), kommunale bygninger skal produsere 30 prosent av egen energi, det skal bygges landsstrømanlegg og haugevis av andre løsninger lanseres. En del energiøkonomiserende tiltak kan potensielt spare utgifter, men kun hvis besparelsene er høyere enn kostnadene. Uansett er det utgifter tilknyttet til disse tiltakene og flere av dem er lite relevante for hva folk faktisk vil ha.

Ifølge transportøkonomisk institutt velger nordmenn fortsatt å bruke like mye bil til tross for at staten skattlegger norske bilister med omtrent 50 milliarder årlig. Det samme instituttet viser at selv om skattebetalere subsidierer gratis buss, blir ikke bussene mer brukt.

Det virker som en lite gjennomtenkt løsning at en fattig kommune skal bruke masse ressurser på tiltak folk ikke vil ha, nesten ikke benytter eller ikke passer for et mindre sted. I en storby som Oslo er kollektivt et reelt alternativt til bil, mens Arendal er på størrelse med bydel Sagene i Oslo. For hvert lokalt sted bør det være mulig å finne egne løsninger, fremfor å ta i bruk uegnede nasjonale standardtiltak.

Froland kommune bygget blant annet et nytt gang- og sykkelfelt i Blakstadheia, fikk 43 millioner i ny gjeld og befinner seg i dag på Robek lista. De gangene jeg kjører i det området er det alltid rikelig med bilister, mens de myke trafikantene er bortimot fraværende. Hvis Arendal kommune havner på Robek lista, håper jeg det er fordi vi bruker pengene til noe folk virkelig ønsker og trenger.

Mitt råd til politikere i Arendal er å prioritere det viktigste først. Det bør være de enorme utfordringene som kommunen møter innen omsorg og de unge som vokser opp her i byen. De miljøtiltakene som er økonomisk gunstige for kommunen er uproblematisk å vedta. Derimot tiltak i miljøplanen som påfører kommunen flere kostnader, bør fjernes.

Selv om byråkratene sentralt i Norge mener at Arendal kommune skal innføre en rekke sentraliserte løsninger, behøver det ikke å være rett.  En politiker har en ombudsrolle og bør si ifra når politikken ikke passer for lokalsamfunnet eller menneskene som bor der. Hva er poenget med lokalpolitikere hvis de ikke tilfører noe unikt eller lokalt? Hvis politikere lokalt ukritisk iverksetter nasjonal politikk, fremstår de derimot som byråkrater på anbud.

De eneste politikerne jeg kjenner til som ikke ukritisk godtar denne typen prioriteringer tilhører Frp. De andre har derfor noe å lære av dem i denne saken. Lokalpolitikere bør si fra når vi utsettes for nasjonale løsninger som ikke fungerer lokalt. Samtidig bør det gjøres politiske veivalg slik at vi får løst de viktigste kommunale utfordringene. Det betyr i hovedsak å prioritere gode kommunale tjenester til eldre og yngre i kommunen vår.  Samtidig bør ikke politikere overkjøre folk sine ønsker og behov, men heller tilrettelegge for dem. Det betyr i praksis å gjøre bilkjøring enkelt, fremfor å bruke penger på det motsatte.

 

Hvorfor er nullvekst i biltrafikk et problem

Jeg bryr meg en om dette fordi jeg synes at politikk skal dreie seg om at folk skal leve gode liv. Bilen gjør livet vårt bedre. Derfor ønsker jeg at vi skal ha og utvikle det godet bilen er. De fleste partiene på stortinget ønsker derimot en nullvekstpolitikk i bilkjøring. Hvis vi ikke frivillig gir fra oss det godet bilen er, må det gjennomføres en rekke bilfiendtlige tiltak for få oss til å bruke mindre bil.

Det kan være tiltak som:

-Bomring rundt byer

– Bypakker

-Parkeringsavgift rundt offentlige bygg

– Fjerning av parkeringsplasser, spesielt rundt offentlige bygninger

-Øke avgifter på bil, slik at det blir dyrere å kjøre bil

-Øke parkeringsavgiftene etter at de har blitt innført

– Unnlate å bygge ut veikapasiteten, slik at bilene ikke kommer frem.

– Fjerne busslommer som sinker biltrafikk og er til fordel for buss

– bygge om bilvei til kollektivfelt

– overføre penger fra bileiere til syklister og busspassasjerer.

– Generelt alle tiltak som gjør bilen dyrere og at den mister din
fremkommelighet.

Det å kunne gå ut av døren, kjøre hvor vi vil, når vi vil og samtidig foreta flere praktiske oppgaver, gjør at vi sparer tid og får dagen til å gå rundt. Det kan vi ikke få til med sykkel og buss. Buss og sykkel bruker lengre tid og er generelt mer tungvint. I Oslo brukte jeg 40 minutter til en jobb og 1.5 timer til en annen som begge lå i relativ nær geografisk avstand. I Sandnessjøen bodde jeg kun 7 minutter unna med bil og kunne gjøre handlingen på veien til og fra jobb. Avstanden er større i distriktene enn Oslo, men fremkommeligheten bedre. Det finnes en enkel forklaring på det, nemlig bil.

Til tross for at staten har innført en rekke tiltak for å få folk til å ta buss og sykle, viser tall fra trafikk økonomisk institutt at folk fortsatt kjører like mye bil. Det å innføre gratis buss hadde heller ingen påvirkning på folk sine valg av transportmiddel – også ifølge trafikkøkonomisk institutt. Det er vanskeligere å finne et nøyaktig tall på hvor mye vi subsidierer kollektiv transport med. Men blant annet KS og transportinstitutt kan bekrefte at det kollektiv transport subsidieres. Inne på Naf sine sider står det at staten forventer å ta inn 44 milliarder i bilrelaterte avgifter i 2025. Ifølge transportøkonomiskinstitutt betalte vi 58 milliarder i bilrelaterte avgifter i 2018. Årsaken til at jeg henviser til alle disse ulike tallene og kildene er at de bekrefter en ting. Til tross for at vi skattelegger bil mye og subsidierer alt annet, velger fortsatt folk bil.

Til tross for det som står ovenfor, valgte jeg bort bil i Oslo pga at det var bedre fremkommlighet med kollektivt og sykkel ofte. Derfor hadde det lite hensikt å bruke mye penger på bil i den byen. Utenfor Oslo har bilen fortsatt såpass stor verdi at det fortsatt er verdt det.

Jeg synes sykling og buss i noen tilfeller kan være bra. Men liker ikke politikken hvor vi skal presses til å sykle eller ta buss. Samfunnet bør kunne tilrettelegge for den typen transport som vi foretrekker, ikke den som de mener du må ta.

Ønsker en bilvennlig politikk

Noe av det beste med å flytte fra Oslo er å kunne kjøre bil. Det er en fordel mange utenfor Oslo tar som en selvfølge. Det er ikke slik at vi ikke kan bil i Oslo, men på grunn av trafikksituasjonen er kollektivt og sykkel ofte bedre. Det å bruke 10 minutter med bil til jobb, fremfor 40 minutter til den ene jobben og 1.5 timer til den andre er fantastisk. Begge jobbene i Oslo lå ikke altfor langt unna der jeg bodde. Samtidig er det mulig å gjøre praktiske ting som å reise til butikken på veien til og fra jobben.

Da jeg flyttet til Arendal oppdaget jeg at politikken i stor grad dreier seg om å få bilen bort. Hvis bil gjøres dyrt og minst like lite attraktivt som buss og sykkel – da vil folk bli «nødt» til å velge bort bilen. Det er enkelt å bruke bil i Arendal i dag og de fleste har fortsatt penger til en bil.

Jeg ønsker at bilkjøring skal være enkelt og ikke for dyrt i fremtiden også. Vi har god plass til biler, og bør det tilrettelegge for det. Politikk bør handle om at vi kan leve gode liv. Bil gjør livet og hverdagen bedre enklere.

Jeg vil bruke endel tid på å bilpolitikken. Det er endel goder som er verdt å kjempe for, siden de gjør livene vår bedre. Det er noen ganger lett å glemme en del av våre velferdsgoder slik som bil, siden det er en selvfølgelig del av vårt liv.Vi trenger noen som kjemper for bil og ikke i mot.

Politikernes kamp mot bilkjøring i Arendal

Det er en politisk målsetning at vi i Arendal skal kjøre mindre bil. Buss og sykkel skal brukes istedenfor. Blant annet skal parkeringsavgift rundt alle kommunale bygg redusere bilbruk. Min fortid er den fremtiden politikere ønsker for oss i Arendal (bortsett fra Frp). Den gangen jeg bodde i Oslo var jeg avhengig av kollektivt og sykkel for å komme meg fram. Jeg vet hvor mye bedre livet er for oss som kan bruke bil når vi ønsker det.

I Oslo hadde jeg 40 minutter reisevei til en jobb og 1.5 timer til en annen, som begge lå i relativ nær geografisk avstand. På et nytt sted med bil brukte jeg kun 10 minutter til arbeid, som kunne kombineres med praktiske gjøremål. Det kan jeg takke bilen for.  Jeg kan ramse opp eksempler til det kjedsommelige for hvordan bil overgår sykkel og buss. Bilen fungerer bedre for folk i distriktene, enn det kollektivt gjør i Oslo. Det til tross for at Oslo er en storby med mange stordriftsfordeler. Det er i tillegg større avstand i distriktene, men likevel gjør bil det enklere å komme seg frem. Arendal har derimot like mange innbyggere som bydel Sagene i Oslo, men fordelt på et større areal. Derfor er det lite sannsynlig at vi får et bedre kollektivt tilbud enn Oslo. Samtidig har vi plassen de mangler i Oslo. Vi har andre muligheter enn i storbyen og andre utfordringer. Dermed burde Arendal klare å lage en egen transport politikk tilpasset våre behov, fremfor å kopiere en infrastrukturpakke hentet fra storbyer rundtomkring i Europa.

 

Det er ikke slik at politikere nekter folk å kjøre bil eller forbyr bilbruk. Det er mulig å kjøre bil rent teknisk i Oslo. Det er for eksempel slik at den samme reiseveien varer omtrent 15 til 20 minutter uten kø og 2-3 timer i rushtrafikken. Blant annet derfor blir kollektivt det eneste reelle transportmiddelet.  Arendal innfører løsninger tilsvarende større byer som Oslo. Vi utbedrer ikke veiene, til tross for økt behov. Det bygges istedenfor sykkelstier og vi betaler mer for økte subsidier av buss. Busslommene fjernes, slik at bussene kommer raskere frem. Ombygging av busslommer er dyrt og sinker all annen trafikk. Arendal kommune har foreslått parkeringsavgift rundt alle kommunale bygg i sin økonomi plan. I en fremtidig byutviklingsavtale må Arendal forplikte seg til å stoppe veksten i biltransporten, i bytte mot at vi får flere statlige midler. Et tiltak i den sammenhengen blir bompenger rundt Arendal for å subsidiere buss og sykkel. Denne avtalen har enda ikke blitt vedtatt, men med kommunens nåværende økonomi og transportpolitikk, virker det som en sannsynlig fremtidig løsning. Det jeg har nevnt er noen av flere tiltak. Målsetningen med denne typen løsninger er å gjøre bil så dyrt og vanskelig å bruke at vi «velger» buss og sykkel.

 

Det finnes ny bilteknologi som er på vei. Flere har allerede stiftet kjennskap med elbilen og det er en teknologi som fortsatt er under utvikling. Det finnes kanskje andre teknologier som viser seg å fungere bedre enn elbilen i fremtiden. Uansett løsning går utviklingen innen potensielle levedyktige og klimavennlige løsninger for bilkjøring stadig fremover. Skal vi redusere folk sin velstand bør det være gode grunner til det. Panikk eller hastverksløsninger håper jeg at vi kan unngå.

 

Arendal har mange andre utfordringer i dag. For eksempel venter vi en dobling av omsorgsbehovet frem mot 2040 og mange står allerede i kø. Min anbefaling vil være å prioritere disse sakene fremfor og sloss mot vanlige folk sin bilkjøring. Jeg håper våre stortingspolitikere kan tilrettelegge for en mer bilvennlig politikk. Det å fjerne kravet om nullvekst i biltrafikk i byvekstavtalen er en god start. Storbypolitikk passer ikke for mindre steder og det bør det settes en stopper for.