Budsjettet er det viktigste redskapet i kommunepolitikken. Det er pengene i budsjettet som setter grenser, men også realiserer den politikken vi ønsker. Partienes valgprogram har ideer som øker kommunens kostnader. Lokalavisa og interessegrupper presser på for at kommunen skal bruke mer. Staten overfører flere oppgaver til kommunene, som gjør at det finnes få midler til annet en «statlige» lovpålagte oppgaver. Det burde ikke være så stor avstand mellom valgkamp og virkeligheten.
Et tradisjonelt avisoppslag skal tale de svakes sak. Det er ikke galt i seg selv. Det å sette søkelys på en person eller en gruppe kan føre til at de får mer penger. Det som ikke kommer frem, er hvem eller hva den omprioriteringen skal gå på bekostning av eller hvordan finansieres. Ressursene er ikke uendelige og får noen mer, betyr det normalt at andre får mindre. Dyktige interessegrupper er flinke til å få mest. Tabloide nyhetsoppslag presser på for økt pengebruk og omprioriteringer til de som får medias oppmerksomhet. Når kommunen må ta konsekvensene av flere år med kortsiktige økonomiske valg, taper alle.
Det er ikke vanskelig å lage enkle overslag som viser at partiprogram er urealistiske. Flere av kostnadene tilknyttet skolen og helsehus finner vi ved å søke på nett. Flere andre typer partiløfter blir formulert som å styrke eller forbedre en eller annen tjeneste. Men skal vi for eksempel styrke ergo- og fysioterapeuttjenesten, må vi ansette flere mennesker. Ifølge SSB er gjennomsnittslønna i Norge 881 000 kroner per år, slik at bare den løsningen kan påføre kommunen flere millioner i økte kostnader. Samtidig vil en ansettelse bringe med seg ekstrakostnader i form av materiell, bygningsmasse med mer. Derfor vil den reelle kostnaden per ansatt bli høyere enn 881 tusen kroner. Kommunen har behov for å kutte kostnader, mens partiene foreslår store økninger. Jeg synes det var rart at det ikke ble stilt et kritisk søkelys i valgkampen for hvordan en fattig kommune som Arendal skulle finansiere dyre valgløfter.
Harald Danielsen skrev i et avisinnlegg at de statlige reguleringene gir liten handlingsfrihet i lokalpolitikken. Det står også i kontrast til mange kommunepolitikere som har dyre visjoner for Arendal kommune. For alle partiene er skole og omsorg viktig. Flere nye kommunale gjøremål går på bekostning av skole og omsorg. Det kan bli en stor overgang for en lokalpolitiker å ta innover seg den realiteten at det lokale selvstyret er begrenset. Samtidig må mye av kommunens frie midler gå til lovpålagte oppgaver, slik at det også setter en grense for den lokalpolitiske handlefriheten.
Staten pålegger kommunene flere nye oppgaver, blant annet i samhandlingsreformen. Arendal kommune overtar pasienter fra sykehus, som gjør at kommunen må reservere institusjonsplasser til disse pasientene. Vi har allerede i dag for få slike plasser. Staten legger også opp til en bypakkeløsning som i praksis tvinger kommuner til å innføre bompenger for å finansiere sykkelstier og busstransport. Vokser Arendal i fremtiden har vi trolig ikke råd til noe annet enn bom, buss og sykkel.
Vi hadde en valgkamp preget av visjoner og mange dyre løfter. Etter valget har det meste dreid seg om å kutte i de kommunale tjenestene. I større grad bør det være et samsvar mellom politiske løfter og det som er realiserbart. Når det stilles få kritiske spørsmål til urealistisk politikk, må vi kanskje forvente mange løfter og lite realisme neste valg også.