Agderposten og SV etterlyste bemanningsnorm. Forslaget har til hensikt å hindre underbemanning i helsetjenesten. Til tross for at hensikten er god, løser ikke flere lover og forskrifter hovedproblemet i helsesektoren, mangel på personell og økonomi.

Når det hele tiden utformes flere krav, rettigheter og andre reguleringer, fører det til kostnader. Når de kostnadene er høyere enn disponible ressurser, blir det dermed ikke mulig å oppfylle alle lovvedtakene. I den sammenhengen må brukere kjempe for krav og rettigheter de allerede har. I den kampen taper ofte de som trenger det mest.

Problemet med en bemanningsnorm er at menneskers behov er varierte. I noen tilfeller kan vi trenge mye helsepersonell per bruker, mens i andre færre.  En lov er generell, mens en brukers behov  unike. Det som er en fare med et stadig mer lovregulert helsevesen er at det tilbys helsehjelp basert på hva loven sier fremfor hva vi trenger.

Vi har begrenset tilgang på personell og delvis økonomi. Vi bruker mange milliarder på å utdanne helsepersonell. De som vet best hvordan vi kan hjelpe en pasient er ikke en byråkrat, en lov eller politiker. Det er derimot de som omgås pasientene hver eneste dag.

Jeg ønsker derimot mer fleksibilitet.  Ressursene bør mer fleksibelt og tilpasses brukers behov.

Vi må fortsette å bore og lete etter olje og gass. Equinor alene hadde et overskudd større enn de norske pensjonsutbetalingene i fjor.  Oljepenger gjør det lettere å finansiere et helsevesen. Mange av dagens grønne bedrifter lever av oljesubsidier.

Istedenfor å vedta enda flere reguleringer, bør vi heller se på muligheten til å fjerne unødvendige regelverk. Mer fleksibilitet bør gjøre det enklere å tilpasse tjenesten til brukernes reelle behov. Det er videre mulig å redusere bruk av knappe ressurser på lovpålagte oppgaver som ikke tjener noen hensikt. Derimot bruke de knappe ressursene der det trengs.