Personlig synes jeg det er trist og ikke uventa at Morrow gikk konkurs. Det er likevel viktig at det gjøres en grundig evaluering i etterkant, slik at vi kan lære av erfaringene som har blitt gjort. På sikt bør næringspolitikken i Arendal fokusere mer på lønnsomhet for kommunen og ikke nødvendigvis at næringen er «grønn». Samtidig må vi fortsatt legge til rette for en næringspolitikk som skaper vekst og velstand.
Arendal kommune har en næringsplan som har et sterkt grønt fokus. Det viktigste er ikke om en bedrift faller innenfor kategorien «grønn», men at den tjener penger. Den kinesiske lederen Deng Xiaoping sa omtrent at «det spiller ikke noen rolle om katten er grønn eller svart, så lenge den fanger mus». Fattige Arendal trenger økte inntekter og et næringsliv som skaper verdier. Derfor burde Arendal fokusere mer på tilrettelegging for næringer kommunen tjener på.
Utvikling av nye næringer skjer ikke uten risiko. En leder i Agderposten hevdet blant annet at politikere ikke ville ha turt å satse like mye penger som kommunenes profesjonelle representanter i Å energi sitt styre. Derfor hadde de naturligvis ikke ha tapt like mye. Ifølge et tankesett er vågemot og satsing det første steget mot og mislykkes. En eierskapsrapport fra NHO viser at det offentlige eier 22 prosent av norsk næringsliv, mens private nordmenn 34 prosent. Det betyr at det offentlige er en stor norsk investor og deres vurderinger betyr mye for vår velferd. Jeg håper at det offentlige også i fremtiden er villig til å ta risiko. Det er likevel alltid mulig å lære av dårlige valg. Det å overlate investeringer til uprofesjonelle er neppe en god løsning uansett.
Jeg er veldig opptatt av at Arendal skal klare å løse de voksende helseutfordringene. Det vil bli dyrt. Forrige kommunes valgkamps fagre løfter ble avløst av brutale budsjettkutt. Det viser at et godt helsetilbud avhenger mer av god økonomisk politikk enn velvilje og lovnader. Jeg har mer tro på at penger, logistikk, dyktige ansatte og god ressursstyring gir et godt helsetilbud, fremfor nye krav og rettigheter. En av de beste formene for tilrettelegging politikerne kan gjøre for et godt helsevesen er å bidra til en sterk økonomi.
Det er lite som tyder på at Arendal kommune har tatt lærdom av den manglende tilretteleggingen for parkering i forbindelse med samlokaliseringen av hjemmesykepleien. I en avisartikkel i Agderposten uttrykker kommunedirektøren at han ikke kan forstå at Arendal har takket nei til byutviklingspakken. Inne på regjeringens sider om byvekstavtaler skrives det blant annet «Bompenger og restriktiv parkeringspolitikk er også effektive virkemidler for å redusere bilbruken.» Det kan tyde på at kommunen heller ikke neste gang vil bygge nok parkeringsplasser. Bil fungerer best på et sted som Arendal og byvekstavtalens bomring vil føre til at vi betaler for dårligere transportløsninger.
Hovedmålet med byvekstavtalen er å begrense vår bilkjøring. Byvekstavtalene inneholder en rekke andre krav utover bomring og fjerning av parkeringsplasser, blant annet kriterier som begrenser arealbruken. For en kommune som Arendal med mye ledig areal til disposisjon, kan det være uklokt å legge unødvendige hindringer for utnyttelsen områdene våre. De 1099 sykkelparkeringsplassene IKEA i Stavanger ble pålagt å innføre er en annen bisarr konsekvens av byvekstavtalene.
Jeg forstår at for en fattig kommune er det fristende å kaste seg over det som finnes av statlige midler. Likevel brukes pengene i byvekstavtalene på en slik måte at bilkjøring blir vanskeligere og skal favorisere mer primitive transportformer. Arendal defineres som by, men transportmessig er vi mer et distrikt enn storby. Bil er vårt beste fremkomstmiddel og storbypolitikk passer ikke for mindre steder. Dette har jeg argumentert for tidligere i leserinnlegget «politikernes kamp mot bilkjøring i Arendal».
Nasjonalt støtter alle partiene byutviklingsavtalene, bortsett fra Fremskrittpartiet og muligens Krf. Det er uansett slik at et byområde i vekst har utviklingsutfordringer. Det er ikke ufornuftig at staten støtter kommuner i vekst, men derimot bør kommunene tilpasse løsningene til lokale behov. Mer konkret anbefaler jeg å få vekk unødvendige reguleringer og krav som gjør arealbruk vanskelig. Fjerne krav om nullvekstmål i byvekstavtalene. Forandre byvekstavtalene til å handle om nødvendig byutvikling, fremfor et nasjonalt prosjekt om at vi skal sykle og ta buss. Inntil vi får avtaler som er bedre tilpasset lokale forhold er vi godt tjent med å ikke ha en byvekstavtale.
Jeg skrev nylig et leserinnlegg hvor jeg oppfordret kommunen å tilrettelegge for bilkjøring fremfor å kjempe imot. Hvis kommunedirektøren får det som han vil, forsterkes derimot kampen mot bilkjøring. Bompenger for å begrense bilkjøring kommer i tillegg til å fjerne parkeringsplasser, sammen med flere andre uønskede tiltak. Kommunen burde tilrettelegge for den transportløsningen folk ønsker og har behov for, ikke kommunen påtvinger oss. Det er enkel sunn fornuft flere enn Fremskrittspartiet burde støtte.
